Sterke historier - med Tore Strømøy

00:00 Ok, så det du sier til meg er at jeg kan spare opp til 42 000 kroner og få redusert kampanjerente på utvalg til ID7 og ID4-modeller. Er det sånn, eller? Jo, det stemmer, da. Såpass, ja. Men med den prisen får jeg vel ikke med alle innovasjonene jeg har brukt for, da. Som Exit Warning System, Massage i seten og Ryggassistent og sånn. 00:16 Jo da, nå kan du faktisk spare inntil 42 000 kroner og få redusert kampanjerente på utvalg til ID7 og ID4-modeller med alle innovasjonene du har brukt for. Så den er jo rimelig grei. Les mer på Volkswagen.no 00:41 Camilla Myrseth ble adoptert fra Sør-Korea til Norge i 1983. Foreldrene fikk vite lite om bakgrunnen hennes. Da en granskning slo fast at mange norske utenlandsadopsjoner har store feil og mangler, reist Camilla og søsteren tilbake til Sør-Korea for å prøve å finne sannheten om seg selv. Velkommen til Sterke Historier. Jeg heter Tore Strømme. 01:09 I denne episoden skal det handle om adopsjoner fra utlandet, i kjølvandet av den såkalte adopsjonsskandalen som er blitt rullet opp de senere år. I år la et granskningsutvalg fram en knusende rapport om utenlandsadopsjoner til Norge, hvor det ble slått fast at det har vært store mangler helt fra starten i slutten av 1950-tallet. 01:31 Dårlig kontroll, grove feil, barn som er kidnappet og barn som er adoptert bort uten at biologisk mor har samtykka til det. En generell systemsvikt som har gjort stor skade. I Norge finnes det i dag over 20 000 personer som er adoptert fra utlandet. De fleste fra Sør-Korea. 01:52 Det startet offisielt i 1969 med starten av Norsk Koreaforening, som senere ble til verdensbarn. Siden har over 6200 barn blitt adoptert fra Sør-Korea til Norge. En av disse er Camilla Myrset fra Porsgrunn. 02:09 Hun kom til sine nye norske foreldre i 1983 sammen med sin fire år eldre søster. Verdens barn kunne ikke fortelle så mye om bakgrunnen deres. Og søstrene har heller ikke vært så veldig opptatt av å finne ut noe. Men rapporten, som fortalte om grove feil med mange utenlandsadopsjoner, har fått mange adopterte til å lure på om alt ble gjort riktig da de ble adoptert. Også Camilla og søsteren. Her er Camillas historie. 02:38 Jeg er jo født i Sør-Korea og har vokst opp i Porsgrunnen. Jeg kom hit i 1983, nettopp fyllt to år. 02:50 Hva vet du om fortiden din i Sør-Korea? 02:55 Sånn i utgangspunktet så visste vi veldig lite om hva som hadde skjedd i Sør-Korea. I dokumentene som foreldrene våre fikk så sto det veldig lite. Det sto egentlig kun at familien var ukjent. Så står det jo alltid en beskrivelse av barna og Inntakspapirer, høydevektundersøkelser og sånne ting, og så sto det vel at det var mest ukjent, så lite informasjon i utgangspunktet. 03:27 Hva er det her nå foreldrene din snakket mye om, det er familien din i Korea? 03:32 Ikke mye, men jeg opplevde jo at de var ganske åpne. Vi var jo med i en forening for adopterte barn, og der var det juletrefester, og vi fikk en bok som handlet om et barn som hadde blitt adoptert, som heter Maria. Vi snakket om om vi hadde lyst til å reise tilbake til Sør-Korea, da var vi kanskje 12 år. Men da hadde ikke vi lyst til det, da ville vi heller til USA. Vi snakket om det, det kom jo på en måte opp. 04:02 Hvis jeg for eksempel hadde fått en kommentar på vei til skolen om at ditt pannekakefjes, sånne ting, da kom det jo opp på en måte. Det var ikke noe som ble skjult eller holdt ganske åpent. 04:20 Men hun sier at du fikk kommentarer om hva som var det i oppveksten, for du ser jo litt annerledes ut enn de fleste av denne i forskeren. 04:27 Sånn stort sett så vil jeg vel si at jeg har fått lite negativ oppmerksomhet på grunn av at jeg har sett annerledes ut. Kanskje et par ganger på barneskolen hvor jeg fikk noen kommentarer, men ellers så har det vært veldig lite. Og jeg har egentlig aldri følt at jeg har vært veldig annerledes. Jeg har følt meg egentlig som de andre barna i klassen. Det var en gang, jeg vet ikke hvor mange år jeg var, men da hadde jeg i hvert fall stått i speil og kikket på håret mitt, og at jeg hadde brune øyne, og da hadde jeg sagt til mamma, å, jeg skulle ønske jeg hadde lyst hår og blå øyne, sånn som deg. 05:07 Og da sa mamma, ja, men jeg har alltid drømt om å ha mørkt hår, det synes jeg er så fint. Så da var det greit. 05:14 Men du var ikke alene, du hadde søskenen? 05:17 Ja, jeg ble jo adoptert sammen med storesøsteren min, så hun var nesten seks år når vi kom til Norge. Så vi har vært sammen. 05:27 Så det er biologisk søster? 05:29 Ja, biologisk søster. 05:31 Men visste ikke hun mye om det som var før da, for siden hun var seks år? 05:35 Jo, hun hadde egentlig veldig mange minner og fortalte mye til foreldrene våre i starten. 05:42 Hva har hun fortalt av det da? 05:44 Nei, først så fortalte hun at vi hadde en bror. Og da undersøkte mamma og pappa det. Kontaktet verdens barn for å finne ut, er det en til, da har vi lyst til å adoptere han også. Og det viste seg at det var det ikke. Men det var kanskje, eller det vi hadde tenkt, eller mamma hadde tenkt, var at kanskje det var en gutt i familien som hadde vært mye sammen med oss da. Og så fortalte hun litt om hvordan det hadde sett ut der vi hadde vært. At det hadde vært sjø og strand. 06:16 Hun hadde en del minner. Da vi kom på flyplassen på Fornebu, så var det en mann som hadde eskortert flere adopterte barn. Og han hadde sagt til mine foreldre at... Det er så bra at de kom hit, for de har hatt det så fælt. De har vært hos noen som ikke har vært snille med dem. Men det står jo ingenting om det i dokumentene, men det var noe mamma ble fortalt muntlig. Og det har jo på en måte satt sitt preg på hva jeg har tenkt om det som skjedde i Sør-Korea. 06:47 Hvordan vi hadde det før vi kom. 06:48 Hva har du trodd da? 06:50 Nei, jeg har kanskje tenkt at det ikke har vært bra at vi ikke har hatt det så fint der. Og da har jeg tenkt, ja, det er jo kjempefint at vi kommer hit. I forbindelse med det så har jeg nok vært litt skeptisk til å undersøke mer på en måte. For jeg har hatt en forestilling om at det kan være litt vonde minner som kan komme frem. 07:14 Men søstrene, husker hun foreldrene deres? 07:16 Hun fortalte at vår biologiske far hadde vært med borte, og at mammaen vår hadde reist med meg, og hun fikk ikke være med. Så det var ganske fraværende foreldre. 07:34 Hva var den offisielle forklaringen fra adoptionsforeningen? Hvorfor ble dere adoptert bort? 07:41 Det var, ja det stod jo faktisk i dokumentene, det står det at far hadde hatt et mental breakdown, og det sto vel også at det var mye alkohol hos far. 07:56 Så dere var blitt tatt fra foreldrene, på en måte? 08:00 Sånn jeg har forstått det, så var det familien som hadde bestemt at vi skulle bli adoptert bort. Og så hadde vi vært hos noen besteforeldre før vi kom på barnehjemmet. Så det var det vi visste, på en måte. 08:14 Husker noen topper det, da? 08:16 Jeg husker jo ingenting. Storesøsteren min husker jo en del ting, og når man blir enkelte så forsvinner jo noen av minnen også, men hun husker jo en del. 08:27 Men så begynner dere å bli voksen, og da begynner jo ungdommen ofte å tenke, hvor kommer jeg fra alt det der? Kom de tankene til deg? 08:37 De gjorde egentlig det, men når jeg ser tilbake nå, så tror jeg ikke de kom i sånn veldig stor grad når jeg kom i puberteten. Men etter at jeg var ferdig med å studere, da fikk jeg litt utferdstrang og var litt på søken. Så da reiste jeg til Sørkåret og jobbet som engelsklærer i et år, faktisk. 09:01 Og gjorde du det? 09:02 Ja. 09:02 Oi, hvordan var det da? 09:04 Ja, det var et kultursjokk. Ja. Veldig kultursjokk. Jeg tenkte vel først, ok, når jeg kommer dit, så er alle like på, eller ikke like da, men de vil på en måte se ut som meg, og ikke skille meg ut, selv om jeg egentlig ikke har følt det. Men jeg har aldri blitt grodd på så mye som jeg gjorde der. 09:27 Ja, hva er det? 09:27 Det var veldig spesielt. Men da fikk jeg jo på en måte et veldig bra innblikk i hvordan kulturen var, Og det følte meg vel egentlig bare mer norsk. Men jeg har jo egentlig alltid følt meg norsk. Så det var nok bare en sånn ekstra bekreftelse på at jeg er norsk. Norge er mitt land. 09:47 Jeg følte det var mange ting jeg savnet når jeg bodde der. Men samtidig så var det jo veldig bra å ha reist hit. 09:54 Men når du kom dit så ville mange tenkt, da begynte du å tenke, hvor er foreldrene mine? Hvor hører jeg til her? Kommer ikke de tankene til deg? 10:02 Jo, de gjorde det. Så jeg hadde egentlig avtalt med en lærer at hun skulle være med meg, og min søster da, som kom på besøk. Vi skulle da reise til et barnehjem i Mokpo, som var den byen der vi var født, eller det første barnehjemmet vi kom til, trodde vi da. 10:21 Men så, rett før, det var dagen eller kvelden før vi skulle reise, så ringte plutselig venninna mi, og så sier hun, ja, nå har barnehjemmet spor opp. Faren der, og det er jo spesielt fordi jeg hadde jo sagt at vi ønsker egentlig ikke å finne noen biologisk familie da. Vi ville egentlig bare se barnehjem og se den byen vi kom fra. Og da fikk vi litt panikk egentlig, eller ikke panikk, men det var litt sånn, åh, nei, vi var egentlig ikke klar for det. Så da ombestemte vi oss og lott vær og dra. 10:54 Ja, det gjorde vi. 10:55 Så dere reste tilbake til Norge igjen? 10:58 Nei da, jeg var jo fortsatt i Sør-Korea, og på vei hjem så var jeg innom verdens barn i Seoul, hovedkontoret, for å se om de hadde noen dokumenter som ikke vi hadde fått. Og da hadde de fått faksa opp et dokument fra Mukbo, hvor det står at biologisk mor er død. Det hadde jo ikke vi visst på før. Så det var jo ny informasjon. Så da fikk vi ett dokument til som kunne kaste litt lys over hva har egentlig skjedd og hvorfor ble det sånn. 11:29 Fikk dere noe mer bakgrunn for hva som har skjedd? 11:32 Nei, og vi kontakta jo ikke noe biologisk far eller noe da. Vi reiste hjem, og så gikk det jo ganske mange år. Men etter at jeg ble mamma, så begynte jeg å tenke litt på det igjen. 11:52 Hva som skjer da da? 11:54 Altså først å starte med at sønnen min han ble spurt i skolegården sammen med meg av et annet barn. Ja, hvordan spiser man eller hva sier man til spaghetti på språket ditt? 12:09 Ja, ja. 12:11 Da tenkte jeg, kanskje vi må ta en liten prat om at jeg er adoptert, og at jeg er født i et annet land, og sånne ting. Så da gjorde vi det. Så begynte jeg å tenke litt mer på, er det noe mer vi kan finne ut? Da kontaktet jeg først verdens barn her i Norge. De kunne ikke finne noe mer enn det vi hadde fra før. Så gikk det vel noen år igjen, da. Og så kom det jo ganske mange saker i media om adopsjon. 12:44 Har det vært uregelmessigheter og det der? 12:48 Ja, for det var jo, plutselig så kom det jo med at det var mange adopsjoner som ikke var gjort etter boka. Og at det var mange som var adoptert også fra Sør-Korea, som ikke var rett. 13:00 Da tenkte jeg, jeg tror egentlig ikke at det har skjedd noe sånn i vår sak. Jeg hadde liksom ikke følelsen av det. Men det trigget kanskje den nysgjerrigheten jeg hadde fra før da, som gjorde at jeg satt i gang litt detektivarbeid på egen hånd. 13:17 Og hva gjør du for å klare? 13:19 Ja, siden jeg hadde bodd i Sør-Korea, så visste jeg at i mange byer er det jo en del engelsklærere, og de har gjerne Facebook-sider for expats, som de kaller seg. Så gikk jeg bare inn på Facebook, søkte opp Mokpo, Og der var det en gruppe som jeg kunne bli med i. Og så la jeg inn et innlegg først. Hei, jeg lurer på om det er noen her som er kjent i området. Jeg tror ikke jeg skrev at jeg var adoptert, for det kan være litt touchy da. 13:51 Men da var det en koreansk brandmann som tok kontakt og fortalte at han hadde hjulpet en svensk jente som var adoptert før med å søke opp biologisk familie. Han ville gjerne hjelpe til hvis han kunne, så vi hadde litt kontakt. Så fikk han et dokument fra det barnehjemmet da vi hadde vært. På egen hånd, uten at jeg visste det, så hadde han selv oppsøkt barnehjemmet og vist det dokumentet. 14:23 og da hadde han jo fått bekreftet at der hadde vi vært, ja. De to jentene var her. Så han ringte meg plutselig en lørdag morgen klokka seks på FaceTime, og da sto han i resepsjonen på det barnehjemmet, og da ville han at jeg skulle si takk til hundbestyreren, så det måtte jeg jo da gjøre. Men da fikk vi jo i hvert fall bekreftet at vi hadde jo vært på barnehjemmet. Så hadde han også fått vite at vi kom fra en landsby, Den landsbyen hadde han og kona tatt en dagstur ut til og gått rundt for å finne ut om det var noen som husket to små jenter. 14:59 Og da, når han var der, så hadde han snakket med en dame som satt på en løkåker, for de dyrker løk. i den landsbyen. Og hun hadde fortalt jo, to jentene visste veldig godt hvem det var. Så hadde hun også fortalt at det var ikke besteforeldrene som hadde levert oss inn på barnehjemmet. Det var hun gamle dama som satt i løkeåkeren. Hun hadde fulgt oss til barnehjemmet. Fordi at bestefaren vår syntes det var så vondt å levere fra seg barna. 15:32 Så han måtte få noen han kjente til å gjøre det for ham. Så da fikk vi jo veldig mye informasjon som ikke vi hadde hatt før. Men da hadde vi jo flere spor å gå etter. Vi visste vi hadde vært på det barnehjemmet. Vi visste hvilken landsby vi kom fra. Der var det veldig lite. Så få innbyggere ville vi sikkert treffe noen som visste hvem vi var hvis vi reiser dit. 15:53 Men kjent hun, de snakket med foreldrene dine. 15:56 Ja, hun visste hvem de var, og hun fortalte at han, biologiske faren, han lever og bodde inne i Mok på by. Da, etter det, så fikk jo jeg litt blod på tann. Jeg ble jo litt gira. Jeg tenkte, nå kan vi jo få svar på ting. Men det gikk vel et år etter det, før vi faktisk reiste dit. Men da, på en eller annen merkelig, jeg vet ikke, sammentreff, eller i hvert fall veldig mange snille mennesker, som kan hjelpe til med ting, helt sånn ut av det blå. 16:32 Men i hvert fall så la jeg inn et nytt innlegg på den mukbo-facebook-gruppa. Og da var det en norsk dame, for det jeg søkte etter da var en tolk, som kunne snakke engelsk og koreansk. Så var det en norsk dame som... Nettopp hadde hun kommet hjem fra Mukbo, hun hadde bodd der i fire år sammen med familien sin, og hun kjente en koreansk jente som snakket både engelsk og koreansk, som kunne kanskje være tolk. Satt meg i kontakt med henne, når vi hadde det på plass, da reiste vi. 17:01 Reiste du uten å ha kontakt med faren din? 17:04 Ja. 17:05 Du aner ikke om hva han er der? 17:06 Nei. 17:07 Når er det her da? 17:08 I mars, i påska, i år. 17:09 Så reiser dere bare på litt, ikke fullstendig lykke og fromme, men nesten. 17:13 Litt lykke og fromme. 17:14 Ja, du og søstra di? 17:16 Ja. 17:16 Og hvordan gikk det da? 17:17 Det gikk, jeg vil si, over all forventning. Mokpo er en liten by som ligger på sør-vestkysten i Sør-Korea. Så det er en havneby. Nei, så jeg reiste litt på Lykke og Fromme, men vi hadde da avtalt når vi skulle møte hundtolken, og vi fortalte henne hva vi skulle, at vi skulle besøke barnehjemmet, og at vi skulle besøke den landsbyen, for den visste vi jo hvor var. Så vi hadde en guide på en måte da med oss på turen, så da hadde vi i hvert fall noe håndfast vi kunne ta. Jeg tror nok ikke vi hadde så mye forventninger. 17:49 Vi visste egentlig ikke hva vi kom til å finne ut, men vi var på en måte åpne for å se. Vi tok inn på et hotell. Det hadde vi egentlig boket for bare noen dager først, hvor vi visste ikke helt om vi skulle reise videre og se litt mer av landet. Og så møtte vi vel hun Flora, som hun het, dagen etterpå. Og da viste det seg. Det her er også litt komisk. At hun, familien hennes, driver en restaurant i Mokbo. Og restauranten hennes donerer mat og måltider til barnehjemmet vi skulle besøke. 18:19 Så hun kjente ernæringsspesialisten på barnehjemmet. Ja, så det hjelper jo. Ja, da dro vi først til barnehjemmet. Og da hadde vi jo avtalt et møte med de... Så når vi kom dit, og da var jo det hun samme dame som jeg hadde snakket med på FaceTime, som satt her, hun hadde funnet fram alle papirene, og bekreftet da at vi hadde vært der, hvor lenge vi hadde vært der, bare et døgn egentlig. Og så hadde hun også et dokument til, som ikke vi hadde sett, og der står det jo navn på de som hadde levert oss inn da. 18:50 Det står det jo ikke i de offisielle papirene. Og siden hun egentlig, for hun hadde jobbet der i 30 år, så hun hadde jo vært i kontakt med vår biologiske far før, hadde nummeret hans. Da spurte hun om vi ville møte han, om hun skulle ringe han. Og det kom jo litt plutselig på, så vi måtte ta en liten prat utenfor. Jeg og Unn Merete, søsteren min, Skal vi gjøre det eller skal vi ikke? Nei, vi er jo her. Han er jo gammel. Så vi bestemte oss for å si ja. Så hun ringer han. Og da svarer han med en gang i telefonen. 19:23 Han har veldig lyst til å komme og møte oss. Han kan komme med en gang. Og i den telefonsamtalen så forteller han til barnehjemslederen at min søster og jeg, vi har jo ikke samme mor. 19:38 Oi. 19:38 Ja. 19:39 Hva ser jeg helt i da? 19:41 Nei, det var jo veldig rart. Veldig, veldig rart. Men samtidig så var det på en måte litt, kanskje ikke så rart heller. Fordi at, som sagt, så sa jeg jo i stad at Unn Merete fortalte jo at mammaen reiste med meg, og da fikk ikke hun være med. Så det har jeg tenkt litt på. Hvorfor det... Da kom han plomst ut med det, og etter 30 minutter kom han til barnehjemmet. 20:05 Kjem han kjørende i bil? 20:06 Jeg vet ikke om han tok en taxi eller buss. Han bodde i hvert fall inne i sentrum og kom seg til barnehjemmet veldig kjapt. 20:13 Hvordan var det da? 20:14 Nei, det var spesielt. Hadde jeg egentlig ikke visst på forhånd hvordan det kom... Jeg hadde liksom tenkt, ja, hvordan blir det? Det første jeg tenkte når jeg så han komme gående, så tenkte jeg, å nei, ja, jeg kan jo se at du er alkoholiker. Det var den første tanken. Litt tynn, litt sånn, ja, sliten. Han så jo mye eldre ut enn det han egentlig er. Og så var det jo litt sånn... Ja, jeg på en måte vet at han er min biologiske far, men jeg har jo på en måte ikke noe forhold til han fra før. 20:46 Så det er jo som å møte en fremmed egentlig, men samtidig så er han jo ikke det. Og ikke kunne han snakke engelsk, så det var veldig spesielt, men også veldig fint da. 20:59 Masse rare tanker. 21:00 Masse rare tanker, og fra det øyeblikket han kom inn, så bare eksploderte det med familienforening. For da forteller jo først, og liksom satt han og kikket på meg og hun rett, og han reagerte på at jeg var jo så brun. 21:16 Ja, ja. 21:17 Og i Sørkora så er det jo ansett som ikke så ordentlig å være brun i huden, skal helst være lys. Han synes det var så rart at jeg var blitt så brun, for da jeg var liten så hadde jeg hatt så lys og hvit hud. Men så etterhvert da så fortalte han at vi hadde ulike mødre, og så fikk vi jo vite da at mammaen til min søster, hun hadde jo gått bort da hun med Rete var bare ett år. Og så hadde han funnet seg en ny kone da, som var min mamma. Og så... kom det vel ikke fram helt hva som var årsaken til at hun forsvant, men hun ble borte da. 21:52 Og de kunne ikke si så veldig mye mer enn det. De visste at hun hadde reist tilbake til den byen der hun egentlig kom fra og gifte seg på nytt og fått et barn til. 22:01 Så da vet du plutselig at mora din kanskje er i livet, og at du har søster likevel enn deg? 22:07 Ja. Nei, det var jo litt... 22:09 Her kommer du å ramle han ut av skapet. 22:11 Ja, ja. Nei, det var mye. Det var veldig overveldende. Overveldende og litt sånn ut av deg selv opplevelse. Å sitte der med en mann som da er din biologiske far, og så forteller han at vi har ulike mødre. Og så plutselig forteller han at vi har jo en bror. Ja. En ringre bror, som var født i 1986, og det var da med dame nummer tre. Så han har vært, han er ordentlig Casanova, han faren. Plutselig så kommer broren inn. 22:40 Ja, vel? 22:41 Ja. 22:42 Og han... 22:44 Og så kommer en tante, og det er da kona til vår fars eldste bror. Han hadde ni søsken, eller åtte søsken, og de hadde vist ikke hatt kontakt på 30 år. Fordi når familien bestemte at vi skulle bli adoptert bort, så ble vår biologiske far så forbanna, fordi de hadde tatt fra han jentene sine, så han hadde mistet kontakt med familien sin egentlig. Og etter den kvelden på barnehjemmet, så avtalte vi at vi skulle treffe den nye broren vår, og kona hans og barna hans. 23:25 Så vi var ute og spiste middag med de. Og så var det en tante og en onkel som bodde i Seoul. De ble jo da kontaktet når alle i familien fikk vite at de jentene var her i Mokboe. Og da kom de kjørende ned for å møte oss og være sammen. Så var vi da ute sammen med de, og så var vi ute og spiste middag med biologisk faren og broren. Det var en intens familie-reunion, hvis man kan si det sånn. 23:54 Slektstreff vil jeg ha. 23:55 Ja, slektstreff. Musikk 24:01 Ja, plutselig så har du da en 8-10 onkla, tante og søsken, og du vet at mora di kanskje lever, og at du har enda flere. 24:10 Helt sprøtt å tenke på at han lever, han biologiske faren, etter så mange år med alkoholmissbruk, det er jo også veldig utrolig, synes jeg da. Han begynte å drikke rett etter at hun første kona døde. 24:25 Men hvordan tok han her faren din, det er det her da, faren dere? 24:31 Han ble veldig rørt og glad, og ifølge broren vår fikk han sjelfred. I oppveksten hadde broren vår alltid hørt at han hadde hatt to søstre, Det hadde da faren vår fortalt, men han var jo ikke sikker på om det var sant. For det var jo bare noe faren sa. Ingen i familien snakket egentlig om det, men han biologiske faren vår, han gjorde det. Så han trodde jo egentlig ikke at det var sant, at vi faktisk var der. Men han sa det at nå kan han, ja nå har han fått sjelfreda, fred i hjertet sitt. 25:08 Hva gjorde det med dere å få vette at dere var ikke noe hemmelighet da? 25:11 Det var jo veldig fint, fordi vi har jo på en måte forestilt oss at ting har vært på en måte, og så var det kanskje ikke sånn allikevel. Den yngste søsteren til biologisk far, som kom ned fra Seoul, hun hadde jo passet på oss i flere år, eller min søster i hvert fall, fra hun var ett år før vi ble sendt av gårde. Så hun hadde liksom vært en omsorgsperson for begge to. Nei, det var overraskende, veldig overraskende hvordan de håndterte det og reagerte på at vi var der. 25:45 Men det store spørsmålet alle adopterte til seg er jo, hvorfor, hvorfor? Jeg mener, og her ser du jo at det er en hel stor familie, hvorfor i hele verden klarte de ikke å ta varefolker? Fikk de noen svar på det? 25:56 Ja, det gjorde vi. Og der var det ganske konkrete. Det var fordi hun, yngste søsteren, som da hadde passet på meg og min søster, hun skulle gifte seg, måtte flytte til Seoul. Og da, når hun forsvant, så var det jo ingen som kunne passe på meg og... Søsteren min. Fordi han, biologiske faren, han var jo på fyla. Egnet sakket til å passe på barn. Så det var vel egentlig det som var forklaringen. Når hun forsvant, så var det ingen som... Og så hadde de jo også rett og slett dårlig råd. 26:29 Det var ikke... Det var trange kår. 26:32 Så løsningen var å ta dere med til adoptsjon, da. Eller lever dere inn, i hvert fall på barnehjemmet. Det var det de gjør, da. 26:40 Og det barnehjemmet var en veldig kjent institusjon i Mokpo. Det hadde vært et barnehjem der siden 1905, tror jeg. Så det var et veldig kjent sted, så de visste at hvis de sendte oss dit, så ville det gå bra. Eller vi ville mest sannsynlig få det bra. 26:54 Men da er det jo sånn at da vet søstre av de altihop, men du har fortsatt noe ubesvaret her. Hva gjør du med det? 27:01 Det er jeg ikke helt sikker på. 27:03 Fikk du noe svar der, eller er det fortsatt ubesvart? 27:06 fortsatt ubesvart, og jeg har jo på en måte følt at nå har jeg på en måte fått veldig mye svar. Jeg vet ikke om jeg har lyst til, eller om jeg har behov for å finne ut noe mer, men samtidig så er jeg litt nysgjerrig da. Hvorfor dro hun? Sånn, i mitt hode så har jeg tenkt at hun orket bare ikke å være sammen med han fylikken, som var helt håpløs, følte seg kanskje litt låst, og så en mulighet til å få et nytt liv da. Men det å forlate et barn, det er jo, som foreldre så tenker man at det må være utrolig vanskelig. 27:42 Så det må jo ha vært, hun må jo ha hatt sine grunner. 27:45 Men jeg har jo vært bort i en del sånne saker, og der er det jo ofte sånn at mor på en måte blir jaget vekk, så må jeg dra. Selv om ikke jeg vil det, og har sannsynligvis kanskje aldri signert noen adopsjonspapirer på deg. 27:58 Nei. Det var litt uklart. Informasjonen jeg fikk om min mor, det var litt uklart. De husket liksom ingenting. Så det er noe litt sånn mistenkelig, kanskje. Nei, jeg vet ikke. 28:12 Ja, det er jo sånn at foreldrene skal jo signere fra seg, og på dine papirer står det antagelig ingen signering fra mora di. Så her kan det jo ha vært noe som har ikke vært helt riktig, da. 28:24 Kan være. Det er sant. 28:26 Gjør ikke det at du kanskje tenker, skal vi lete litt til? Kanskje hun går rundt der og lurer på hvordan verden ble det til deg? 28:34 Jeg har tenkt den tanken, så jeg vet ikke helt hva jeg kommer til å gjøre med det. Men jeg har jo på en måte fått navnet på den plassen hun kommer fra, og i følge det hun faktisk kunne huske var jo at de syntes at hun var veldig like, eller jeg lignet veldig på henne da. Så da kan jeg dra dit og se meg finne noen som lignet på meg. 28:53 Hva har det gjort med deg da? 28:55 Det har gjort ganske mye med meg. Den turen til Sør-Korea var en, jeg vet ikke, jeg føler på en måte at det har gitt meg et nytt syn på livet, rett og slett. 29:08 Ja, hvordan det er? 29:09 Nei, det er vanskelig å forklare. har på en måte fått en mer ro, kanskje. Ikke det at jeg har følt så mye på at jeg har vært urolig eller rastløs og ikke følt at jeg hører til, for det har jeg ikke, men en slags fred, indre fred. Også har det på en måte ført til at jeg har sett, eller jeg ser på livet mitt, hva jeg bruker tid på, på en annen måte. Så det har vært en veldig betydningsfull reise for meg. Så vi har jo kontakt med dem via en app som de bruker i Sør-Korea, som heter Kakao Talk. 29:44 Så der er vi med i en familiegruppe. Vi kan sende en venninger til hverandre og bilder og Og det er hyggelig. Begge barna våre har jo lyst til å reise ned dit, så det kommer vi jo absolutt til å gjøre, men vi må nok vente til de blir litt større, i hvert fall de yngste. Nei, jeg tenker jo at det er viktig at de på en måte blir kjent med den delen av... seg selv da, og så må de jo på en måte bestemme det hvor mye har de lyst til å ha det i livet sitt vi lager jo litt koreansk mat det er klart det er viktig, men samtidig så må man ikke jeg føler også at det må komme naturlig da, det kan ikke bli sånn at det skal bli nå skal vi ha fokus på at vi dere er jo koreanske og jeg har jo egentlig veldig lite koreansk kultur i meg fra før så det må komme naturlig da 30:34 Du har begynt jo å leite, ikke sant? Og så får du beskjed fra organisasjonen i Norge at vi vet nesten ingenting. Og så drar du, og så går det litt lang tid før at du har rullet opp hele grann. Hva sier det deg? 30:46 Det har jeg tenkt mye på. Det jeg kanskje tenker umiddelbart er jo, nei, så utrolig dårlig. Her har jeg vært i kontakt med bufter, verdensbarn, de klarer ikke å finne ut av noen ting. Og så på egen hånd så klarer man å finne ut masse, 31:02 Det sier kanskje litt om at det arbeidet med å kartlegge livet ditt til den dagen du kommer og spør, ikke var noe særlig gjennomført. 31:13 Nei, det var ikke det. 31:14 Hva synes du om det da? 31:15 Det kan jo sette dype spor i et menneske. Å gå hele livet og lure og ikke få noe informasjon. Og for meg så har livet vært veldig bra. Men jeg vet jo samtidig, og kjenner jo til andre som er adoptert, hvor det ikke har gått så greit. Sånn at ja, absolutt på sin plass, at de skjerper seg rett og slett da. Skjerper inn rutiner på, og hvertfall, det har jo skjedd så mye rart i adosjonssaker. 31:41 Hvordan har du reagert på det da, når du hører at det rulles opp skandalene, at man faktisk ikke har sjekket noen verdens ting, man har tatt unger fra andre siden av verden, og så har man nesten ikke anet hvor de kommer ifra. 31:52 Nei, helt forferdelig. Helt forferdelig. Nei, systemsviktig luks da. Grusomt, og det, og hvertfall når man har barn selv, og bare plutselig så er barnet ditt borte. Og det som vi fikk vite når vi var i Sørkora var jo at så fort barnet ditt har kommet inn i systemet, adoptionsprosessen har startet, så har du null rettigheter. Sånn som han, vår far, han hadde jo reist til barnehjemmet etter at han fikk vite at vi var sendt bort, men da var det ingenting å gjøre. Vi var liksom skippet av gårde. 32:24 Nå har du ikke noen rettigheter som biologisk forelder i det hele tatt. Vet du ikke hva som skjedde med hun, mamma? De har jo sagt at hun reiste. Det er det jeg har trodd, og tror jo egentlig det. Men det jeg vet i hvert fall, så er jo at han, vår biologisk far, han var jo uskikket som far. Når vi var ute og besøkte landsbyen der vi hadde vokst opp, så kom han bort til meg og min søster, og da var han veldig emosjonell. Da hadde han jo Drukket litt alkohol med en bekjent i landsbyen. 32:58 Og da kom han og ba om tilgivelse. Fordi han hadde vært en så dårlig far. Og ikke hadde klart å ta vare på oss. Jeg føler meg egentlig ganske trygg på at den foreldren var usikket. Men akkurat med biologisk mor vet jeg jo ikke helt. Og i tillegg feil informasjon da, der får jo foreldrene vite på flyplassen at de barna her har blitt misshandlet nærmest. Det var jo heller ikke sant. Og det kan jo sette føringer for hvordan det kan jo få store konsekvenser. 33:28 Vi har jo gått med en forestilling om at vi hadde det veldig ugreit. Og så var det jo egentlig motsatt, egentlig. Nå har vi jo møtt tanter og onkler, og det var fint, liksom. Jeg ser at det var omsorg der, da. Ikke sånn som vi har blitt fortalt. Ja, nei, den historien vår er helt sprø, at man kan finne ut så mye ved hjelp av snille mennesker, da. Men jeg vet jo at på 80-tallet så var det jo, i hvert fall i Mokpo, så var det jo mange som levde i fattigdom. 34:01 Men generelt da, du som er adoptert fra omtrent den andre siden av jula, hva er dine tanker om det med å adoptere unga fra så langt bort? 34:11 Jeg tenker jo egentlig at hvis barn ikke har foreldre, og det er foreldre som ønsker barn, så tenker jeg at det kan være en god løsning. Men samtidig så er det jo viktig, uansett hvor gamle de barna er når de blir adoptert, at adoptivforeldrene får skikkelig oppfølging og veiledning og hjelp underveis. På 80-tallet var det ingenting. Ingenting. Foreldrene mine måtte sende en rapport etter tre eller seks måneder, og skulle bare skrive hvordan det går. 34:41 Jeg har jo snakket med mamma om om dere fikk noe hjelp. Dere fikk jo en jente som var fem, nesten seks år. år, som fortalte mye. Ingen hjelp. Hun kunne gå til fastlegen og spørre. Med tettere oppfølge og en god veiledning, så er jeg egentlig positiv til adopsjon. Det må jo være sjekket og kontrollert at de her har lyst til å gi fra seg barnet sitt, og det er samtykke og alt er på plass. Da tenker jeg at det kan være bra. 35:09 Hvorfor ikke? 35:14 Jeg vet at det har vært utfordrende å være forelder til både meg og min søster. Hvis jeg ikke kunne fått barn selv, så hadde jeg sikkert vurdert det alternativet. Men sånn i ukaspunktet, så ville jeg nok ikke det. 35:28 Har du en historie, eller tips om en sterk historie, ta kontakt med meg. Det gjør du lettest ved å sende meg en e-post til tstrommoy at gmail.com eller ta kontakt via Facebook-siden Sterke historier med Tore Strømmer. På Facebook-siden kan du også lese omtaler av episoderne, se bilder av dem som er med i podcasten og skriv helsninger og kommentarer til det du har hørt. Jeg er selv redaktør for denne podkasten, og som medlem av Norske Redaktørforening følger jeg redaktørplakaten og vær varsomplakaten så godt jeg kan. 36:01 Og jeg blir veldig glad hvis du tipser andre om denne podkasten. 36:15 Vi har samlet over 2000 forhandlere som er klare for å by på bilene på nettbil.no.