Sterke historier - med Tore Strømøy

00:12 Per Ove Alsetaug fikk en hjerneskade under fødselen. Han er en av rundt 12 000 nordmenn som har cerebralparese. Skaden gjorde at Per Ove ikke kunne gjøre det alle andre gjorde. Men han nekta å sette seg ned. Velkommen til Sterke Historier. Jeg heter Tore Strømme. 00:39 I dag skal ikke jeg få møte gutten som var født med cerebral på rese som Per Ove, og som i dag færger rundt å glade folk med musikken som Diri Charlie. Det har vært litt av en rese med en del humpa, men jeg har valgt å reise meg. 00:53 Han som startet podcasten i dag heter Per Ove Alsethaug, også kjent av mange som DJ Charlie. Per Ove ble født i Trondheim i januar 1965, og er en av rundt 12 000 mennesker i Norge som har cerebral parese. Cerebral parese rammer mellom 100 og 120 barn i Norge hvert år. 01:14 Cerebral parese, eller CP, er en hjerneskade som oppstår under svangerskapet, under fødselen eller i barnets to første leveår. Hjernen blir skadet før den er fullt utviklet. Skaden som oppstår gir som oftest bevegelsesforstyrrelser, redusert motorisk funksjon, og det finnes ingen helbredende behandling for disse skadene. Per Ove Alsetaug fra Trondheim ble født på Strina sykehus i januar i 1965. Årsaken til at han fikk hjerneskade skal ha skjedd før han ble født. 01:48 Mangel på oksygen under fødselen. Nå var det strenger rundt halsen når jeg ble fortert. Men jeg hadde ikke en så lenge rundt halsen, så jeg var ikke så lenge uten oksygen. Det var ikke så stor del av hjernen som ble lamma. 02:01 Men på grunn av at du hadde en navarstrenger rundt halsen og ikke fikk nok oksygen når du ble født, så fikk du en skade? 02:10 Per Ove var familiens første barn Da barnet meldte sin ankomst like etter jul i 1965 Var det lenge før termin Hans mor Åse var i full jobb Og ikke forberedt hverken på fødselen Eller det som skulle komme 02:36 Når det ble snakk om at det ble fødsel, så sa jeg det nei. Det kunne ikke gå an, men til for at hun skulle ikke bli født før. Unnekant av to måneder senere. 02:47 Når skjønte du at det var noe som var gærlig, for å si det sånn? 02:50 Jeg kunne vel egentlig ikke skjønne det, før hun var i hvert fall to år, at det var noe som felt. Jeg gikk ut før hun var to år, og den måten hun gikk på, 03:04 Men hvordan fikk du vette at den hadde cerebral parese da? 03:08 Jeg fikk vel gått av det gjennom leger. Jeg ser det når jeg tenker på hørsel. 03:13 Ja, hvordan var det å få høre det da? 03:14 Jeg visste noe ikke hva det betyr egentlig da. Cerebral parese visste jo ikke hva det var for noe. Jeg forstod vel ikke så mye tådig. 03:23 Hvordan ga dette seg utslag for deg, den skaden du fikk? 03:28 Jeg klarte ikke å sette ord på det før jeg var med i halv sju og gjorde en greie sammen i Vardyraug. Så fikk jeg se meg selv på TV-en. Så ble jeg sjokkert, skremt. Hvordan er det jeg springer? Jeg sprang jo ikke som andre rand. Og det hadde jeg ikke tenkt over. 03:44 Så i oppveksten tenkte du ikke over at du hadde noen problemer? Jeg godtok sånn som jeg var. 03:50 Vi lerte oss nå vel å love med det da. Vi prøvde jo så godt vi kunne da at han skulle være som de andre unge enn. Egentlig så ville jeg si at jeg truter skjempen bort for å si det kanskje litt brutalt da. For jeg prøvde at hun skulle være med. Hun fikk ski, og hun gikk på ski om litt, og dat hit og dit, og hun var med i et sånt barneskireng og sånt, og vi var jo med, vi som var voksne farin, og ta slekten da, og var med og spromme rundt hjertet oppad. 04:32 Og henne var jo egentlig ikke noe sånn enere eller toere da, vet du. Men det brødte meg så mye om, for jeg var interessert i at han skulle være med og være så like de andre ungene som Olle. Vi prøvde at henne skulle klare seg. 04:53 Men har du hatt litt vondt av henne da når du har skytten, når den ligger og flyr seg til og kjemper for å være med og henge med og alle andre noen? 05:03 Du er han og katten. Morshjertet er jo videre der. 05:07 Du har jo født med cerebralparese, og så sier du deg at du har vært mye inne og ut på sykehus? 05:13 Ja, første operasjon, akkulesene har mye vekst, så den må forlenges etter hvert som jeg blir vokst. Jeg gikk jo på tæren med knærene sammen og alt det der, og hadde jo spasma og mye sånn tull. Men de kunne uttrive å forlenge akkulesene, i hver eneste sommer, så det ble vel ventet til jeg skulle begynne på skolen, så da var jeg en tur på Sofies minne i Oslo, og fikk forlenge akkilesene på begge fotene. 05:44 Det var største helvete jeg hadde opplevd i mitt liv. Jeg legde ikke noen nød, men pappa var med, men det å ligge i Oslo på sykehus med fremmede, det var skremmende. 05:55 Var du gammel da? 05:56 Da var jeg før jeg begynte på skolen, var det 6-7 år. 05:59 Men det var altså gangen det er utslag i det her da? 06:02 Ja. I senere tid så har jeg vel kanskje klart å oppdage noen flere minuser, men det var gangen. Jeg datt jo mye. 06:10 Hvordan var fotene din da? 06:11 Jeg gikk jo på tær og hadde dårlig balanse og datt mye, men så fant jeg ut at gikk han å reise, så tenkte han ikke mer på det. Har ikke gått han å reise, så har det vært tøffere å... Og i begynnelsen så ble jeg vel veldig såret når jeg datt og lå litt og raset på bakken og slo i bakken av asfalten og sånn. Og da ble jeg jo helt utlitt. Så da måtte jeg jo ha et par personer for å hjelpe meg og løfte meg på beinaen igjen. Men så fant jeg ut at hvis jeg smilet og var glad i det jeg datt for at jeg kunne reise meg, så klarte jeg å reise meg selv. 06:42 Og det ble litt enklere, og det tenker jeg jo fortsatt på en dag i dag. 06:45 Men du måtte jo kjenne på det at du ikke kunne henge med de andre ungene. 06:49 Ja, jeg gjorde vel det, og det gjorde vel at når det gjaldt å kaste snøball og sånne ting, så å snakke og sånn, så tok jeg veldig stor plass. Jeg kastet hardt snøball, for jeg hadde jo bra meg styrke i hendene, og snakket høyt, og det var litt romstol. Når jeg, hvis jeg skal sette ord på det i etterkant, når det er skidt, så tenkte jeg jo ikke noe over det. Det var jo sånn det skulle være, eller sånn det var. 07:15 Men når noen ganger sparket fotball og sånn da? 07:17 Da fikk jeg være med og fikk jeg stå i mål. Og det var ikke noe vits å prøve å slenge ut foten, så jeg måtte jo klenge meg og ned på bakken. 07:27 Jeg måtte jo bytte buks hver dag. Så jeg fikk ut noen levisbuks. Jeg tenkte jo, når jeg blir stor, så skal jeg kjøpe meg levisbuks og gå i det resten av livet. Jeg sitter i levisbuks i dag, og jeg har 60 levisbukser som er nye som ligger til skaper. Så det ble sånn. 07:43 Men hvordan var det med skolegang da? 07:46 Skolegang, jeg gikk på spesialbarnehage på Trondeletta for folk med cerebral på rese. Og det var et sånt hjelpetrinn ettertid som jeg er veldig glad for at jeg fikk bygge på meg litt mestringsfølelse i samfunnet, i fellesskap. 08:03 Men jeg begynte på vanlig skole, på Strindhjem skole. Men det var greit å få bygge på seg litt mestring sammen med like sinne. For det var både amputerte og rullestolbrukere og sånne... Traff da, men med Cerebralparese på Trondeletta, for det var gitt i gave av reitgjære. For at folk med Cerebralparese som bodde i Ødeøy i Nord-Norge skulle ha mulighet til å få skolegang og litt ergoterapi og fysioterapi og svømming og sånt. For det var jo ikke på Ødeøy oppe i Nord-Norge, så folk bodde jo der fra de var to år til de var 18. 08:38 Da var det jo hjemmekommunens stansvar igjen. 08:40 Men du må jo ha kjent på det at du var annerledes da, at du ikke kunne være med på alt det som andre gjorde. 08:48 Ja, det var vel kanskje, men det var vel kanskje når jeg begynte på skolen, at jeg var lei meg for at jeg ikke kunne springe like fort som andre, og var lei meg for det, og det ble jo litt mer opplyst når jeg begynte på skolen og sånn, og Jeg skjønte vel kanskje folk som valgte å ta livet sitt i enkelte situasjoner, men for meg hadde det aldri vært noe tema. 09:19 For jeg har hatt så gode folk rundt meg, og jeg har gledet meg til hver ny dag. 09:25 Men når du sier at du skjønner at folk kanskje vil avslutte, hva legger du i det da? 09:30 Hvis jeg for eksempel ser det med mine briller, hvis jeg for eksempel har blitt mobbet og banket på skolen, da har jeg kanskje vært tøffere å møtte opp, i stedet for at jeg har følt meg som midtpunktet. 09:41 Hvordan ble du mottatt i klassen på skolen? 09:44 Jeg ble kjempebra. Det var noen som ertet meg litt i begynnelsen, men så kjente jeg noen som gikk i sjette klassen, som sa at hvis dere gjør noe med en perove, så får dere med oss høyere. 10:02 Det var noen som brydde seg på en bra måte. 10:04 Men hvordan var læreren, da var de flink til å inkludere deg? Du kunne jo være med på det meste jeg ville, jeg tror, bortsett fra kanskje gymnastikk og sånne ting. 10:11 Jeg var med i gymnastikk også. Nei, de behandlet meg som en vanlig, og jeg var jo flink til å si ifra, for jeg var litt for stolt til å si at jeg ikke kunne være med, så jeg hoppet jo bare ut i det, og... Jeg husker jo første gangen vi hadde... Jeg har jo aldri vært noe spesielt interessert i musikk, og jeg liker jo fortsatt ikke musikk. For meg alene, så betyr det ingenting. Jeg liker stillhet. Men jeg husker at det kom på en låt i musikktimen. Jeg tror faktisk det var Abba-låt, 75. 10:43 Så... 10:44 Det var for at vi skulle danse på skoleavsluitingen til foreldrene. Vi skulle vise foreldrene hvor jeg skulle danse. Det hadde jeg ikke noe lyst til, men jeg var litt for fake til å melde meg ut. Plutselig hadde alle funnet en partner, men jeg hadde ikke funnet noe, for jeg hadde ikke noe lyst til det der. 11:04 Da begynte jeg å skjønne at det var min sterkesside, og det hadde lyst til å tone litt ned. Men sånn fineste egentlig, det er jo klassen da, og ingen som torsavspør humor danser, så læreringen kobler noe med meg og Tove sammen, og da var noe alle sorger glemt, så... 11:22 Når maten og bensinen begynner å bli dyr, og du innser at du er en offentlig transporttype fyr, bruk nett, bil og sjakk. 11:35 Vi har samlet over 2000 forhandlere som er klare for å by på bilene. På netbil.no 11:44 Men hva så du ut når du gikk og danset og sånn da? 11:48 Prøv å forklare folk liksom hva er det de ser når de... Nei, hvis du ser for deg en potetokker da, hvor du skal sette potet da, så kan jeg gå og så dekke over potetene da på en måte, for jeg subber jo fotene langs bakken da. 12:05 Ja, så du drar foten etter deg. 12:06 Det er det problemet. I hvert fall på høyrefoten. Jeg gikk jo på tæren, så jeg sleiter jo ut skoene på plasser hvor jeg ikke skulle gjøre det. Jeg sleiter jo fortsatt. Innerkia på høyrefoten ble jo fort litt ut på skoene. 12:22 Barneskolen gikk greit. Ungdomsskolen? 12:24 Barneskolen gikk greit. Det ble mer motivert når det ble sjette klassen. Da var det litt konge på høyen. Ungdomsskolen var jeg litt spent på å Jeg fikk jo en voldsom mestringsfølelse gjennom leiken i barneskolen. Så jeg fikk jo være med, vi spilte jo bass i Fremhutlandet, en sånn bilring eller sykeligring som vi klepte opp på, så vi fikk hjelp av ballen. Og der var det litt samme igjen, at jeg fikk stå i mål. 12:53 Jeg måtte ned og hente den og slenge meg på asfalten, og da fikk jeg et fortrynn i forhold til mange andre. Jeg fikk jo sår og alt mulig jeg kunne få, men da fikk jeg et fortiden, så da begynte jeg, vi valgte jo lag hvert friminutt, så da begynte jeg å bli valgt før jentene og sånn, og det var alltid, i stedet for å bli valgt til slutt, som jeg var i begynnelsen av. 13:12 og fra omtrent liv og helse for å marke deg der. 13:16 Ja, gikk hold inn, vil jeg si. Jeg fann ut at det var greit. 13:20 Hvordan reagerte lærere når du kom inn og hadde legget og rullet i Søle og alt mulig? 13:24 Jeg synes det var bra at jeg klart klarte å henge med der da for det var jo borte i forbindelse med operasjoner og sånn og plutselig hadde de jo begynt med engelsk og sånn jeg kom tilbake og sånn så jeg mistet jo fort interessen for skolen da prøvde jo å lese samfunnsfag og religion da leste jeg jo som bare det for å ha noe styrke der da så jeg fikk jo topp karakter i samfunnsfag og og religioner, men resten så jo ikke ut da. Så det gikk ut over skolegangen? Ja, på lengstet så var jeg jo borti fra februar til mai en gang. 13:58 For da var det drenende å forlenge opp i skrittet på meg, og bak knærne og alt mulig. Da var det sånn skikkelig inntreprenør-arbeid. 14:06 Men hva fikk du vettet da? Trudde de at de skulle gjøre deg bra, eller? 14:10 De trodde at de skulle gjøre meg mindre... Skulle ikke være så spastisk, da. For at de skulle ikke være så knyttet, på en måte. Og så var jeg ferdig vokst, liksom, da. Og han, læreren som kom og skulle underreste meg, han pratet jo lett rundt, for jeg så jo på en sånn ferie. Men det fikk jeg brutalt derfor at det var litt dumt, da. Jeg kom jo tilbake til skolen, som sagt, og følte at jeg hadde ikke noe å gjøre i timen. Men jeg gledde meg til friminutene, og det gjorde at jeg ikke trakk inn mot sentrum, som en del andre folk som var lei av skolen gjorde. 14:42 Og da har jeg kanskje ikke stått her i dag eller, men det er en annen historie. Men du sa at du kompenserte med å være litt høyre sted og være litt tøff. Ja, tok litt plass. 14:50 Var de litt redde i handrene da? Markerte de liksom? 14:53 Ja, markerte de litt. Prøvde de å sprenge fra meg. Men det var ikke så lurt. Traffet en i høvet, så flattet han ut. Det sluttet jo med. 15:01 Hvordan kom du til og fra skole da? 15:03 Da fikk jeg drosje. Og den kom jo ikke alltid precis. Det var ikke så hardt å gå inn i klassen etter alle andre han hadde satt seg heller. Men jeg er enda glad. Jeg ble kjørt til skolen. 15:14 Men følte jeg som sånn 100% som en av de andre, eller følte jeg at du var litt utover annerledes? 15:21 Jeg følte kanskje at jeg var litt utover utenom, ja. Men jeg brydde meg ikke om det. Jeg fokuserte på at klasse var halvfullt i stedet for halvtomt, tror jeg. 15:33 Men hvilke oppbakking fikk du fra foreldrene dine? Hva sa de da? 15:37 De sa vel ikke noe spesielt annet, at det lønte seg å gjøre det ikke sånn. Men så var det redd, jeg var jo en helt i skolegården, når jeg sto i mål, men så skulle de jo begynne å spille fotball. Og da ble det jo helt annet forhold, og det ble ikke noe for meg, og da ble jeg litt lei meg. Det var rundt 11-årsåldern, da begynte jeg å spille i stringhjem og sånn, og det er spesielt å få seg i stringhjem, jo ikke. Så sa pappa til meg at vi kan jo melde en string hjem nå, og så får du string hjem, ok? 16:08 Nei, men det var liksom ikke, da tørt seg av stolthet meg, for jeg hadde gjort meg fortjent til det, og de som spilte skan, det var ikke i klassen min og sånn da. Vi kjøper meg en skjort etter deg, vet du? Nei, nei, nei, jeg vil ikke hjemme, så liksom... 16:19 Så da, mamma og pappa var inne og gjorde en bra jobb, for da fant jeg ut at det var noe som et Trondheim helsesportlag, som drev på Trondeletta i 30 graders basseng og hadde svømming der. Så der var jeg med i høsten 1976, og veldig ivrig da. For da, jeg var jo vant til å hevne meg litt blant de såkalte friske da. Så da fant jeg ut at da klarer jeg å heve meg blant dere der også. Så jeg visste en voldsom interesse for svømming, og svømper de 30 grader til jeg så mann med jorden. 16:55 Så da sa noen som var trener den gangen at hvis du fortsetter sånn, så tror jeg du blir med i Paralympics i 1980. Oi. 17:05 Så kom jeg hjem og sa det til mor og far min, og de ble ikke en særlig blid av at folk driver og lurer sønnen eller sånn. 17:12 Så det ble min arena, så da var den fotballtåren, det var lagt død. 17:18 Men du hørte på han og satset på sporten da? 17:22 store forbilder. Han var Norgesminister i vekløfting og hadde en sønn som hadde vært oppe i høyspenten på målt og mistet en hand og fot. Og han var kul. Han rullet røyk med en hand og han knyttet skolissa og han kjørte moped og 17:36 Hvordan var det å møte alle andre som også hadde funksjonshemminger da? 17:41 Jeg følte meg kanskje litt som kongen på huggen, for jeg kunne jo gjøre det meste som de kunne gjøre. Og det var jo en ny situasjon å kunne være med på alt de kunne gjøre. Jeg kunne være med på bortset, jeg kunne være med på sånn til rett og slett sittende volleyball og interessant greier. 17:56 Men følte du at du måtte være ekstra flink? Det holdt ikke bare å være like flink som de andre, men du måtte være litt ekstra på grunn av det du slegte med? 18:06 Jeg er mot gønne på, samme som en blind igjen, som ikke har øvnene, han må bruke ørene mye mer enn de fleste. 18:14 Det virker som du kompenserer med å være flink i noen ting. 18:17 Ja, eller å prøve å lete etter nye veier til rom, eller prøve å finne talenter i meg selv. 18:24 Du begynner å trene sømming da? 18:26 Ja, og vektløfting. 18:27 Og vektløfting, begge deg igjen. 18:29 Ja, jeg ville ha blitt god. 18:31 Hvor mye trenet du? 18:34 Trenet høres jo helt sykt ut, men vi trenet igjen til to dager i uka i 30 graders varme i 12 og 12 meters på seng. Og så var det vektløfting en dag i uka. Atføringsinstituttet på Lade. 18:52 Så da ble du hektet på det da? 18:55 Jo, jeg ble litt hekt da Det ble en liten rus da, treningsrus Men hva skulle det bli da? 19:01 Var det Paralympics du tenkte på, eller var det mer for bare å gjøre noe? 19:07 Vart vel for å gjøre noe til slutt, ja For at jeg begynte å ta litt innersvinger på treninger og sånn, så jeg hadde jo veldig dårlig kondis da. Jeg brukte jo dobbelt så lang tid på en 50 meter som jeg gjorde på 25. 19:21 Inda lengre tid hvis jeg skulle en 100 meter. Så jeg hadde jo eksplosiv styrke, og da ble jeg plutselig fornøyd sånn som det var. Jeg har det jo bra som jeg har det. Har jeg lagt mer i det, så har jeg gjort det sterkere i mitt første Paralympikk. For da var jeg med som den yngste deltakeren. 19:38 Men du blir tatt ut til Paralympics i 1980? 19:40 Jeg var tatt ut før da. Vi var på Nordisk mesterskap i Grevestrand i København, når jeg var 13-14 år. Så da ble jeg på Paralympics-langslaget fra da. 19:54 Hvor er det å komme til OL? Skulle det være i Moskva? 20:01 Ja, men de ble boykottet det, og det er en paralympisk, det er en utgangspunkt til å gå i det landet som er ordentlig, men sovjet kunne jo ikke arrangere det, for de hadde jo ikke noe funksjonsomme folk, så de hadde ikke noe forhold til det. Det ble sagt, så Nederland tok det på seg, så vi bodde i en militæller i Arnhem, og svømmingen forrige, en plass som heter Venendal, og det var jo fantastisk da, for å være nedi der, og 20:31 på godt og vondt, prøv litt. Men da er jeg jo ikke gamle knekten da? 20:34 Nei, jeg er 15 da. 20:35 Jeg hadde skinnet meg helt da, og ja. Så da skulle du slå til? 20:41 Ja, du hadde et peiling på hva du holdt på med. Jeg var jo i min klasse, så var det bare 100 meter, og ikke sant, så jeg var jo ikke forberedt på det. Jeg brukte også 25 meter, og så plutselig var jeg 100 meter bare i min klasse der. Så det var 2,10 og en 13. plass da, men det var en De hadde ikke noen forventninger til meg, det heter jo Norges Handicap Idressforbund den gangen og sånn, så de hadde ikke noen forventninger til meg, men de hadde trodde på meg i fremtiden, så de ville ha med meg for at jeg skulle få kjent på meg. 21:14 Ja, vi reste Oslo en gang i måneden og... Trenet i tøyenbade, trenet i mossehallen, bodde i mosseporten. Det var en tunnel. Der bodde vi. Så det var fantastisk. Han kom bestatt med ene handa. Han var litt gamle. Han bestillte seg en bil på Fornebuet. Så hadde han ikke noen bil med automata. Han hadde lov til å bare kjøre ut, men han hadde en handa og en fot. 21:38 Nei, nei, vi har en manuel bil, sa jeg faktisk. Ja, ja, det tar vi inn, ja. Og han kjørte, jeg hjelper noe gul, da. Så kjørte vi opp og ned til Moss. Teamarbeid? 21:49 Ja. Men i denne tiden så er du jo begynnet å, du er jo ungdom. 21:55 Hvordan var det å bli ungdom med de problemer med fotene som du hadde? Hvordan gikk på dans og fôre og går det? 22:04 Ja, jeg synes det var utrolig kult å være i det festmiljøet. Jeg synes det var artig, det var der de viktige tingene skjedde. på en måte, litt sånn stortinget i tenåringens liv. 22:23 Men du fikk være med, du var litt... 22:24 Jeg fikk være med på dans, på Rosmålskolen, så... Men jeg begynte å få litt selvinsikt. Så det var jo de eldste guttene på skolen som arrangerte festen På første festen da, så satt han jo kanskje borte igjen og krok litt da, men så merket jeg at det var en som satt inne i bøttekottet og selt brus. Så tenkte jeg, kan ikke jeg få lov til å gjøre det? Så fikk jeg en femtilapp for kvelden jo. Så kom jo alle rippene og snakket med meg og stod der. Og jeg var jo på tilbudssida. 22:56 På alle skolefestene i tre år så selt jeg brus på Rosbork. Og så skulle vi nå videre ut i livet, altså på byen, ikke sant? 23:06 Da var jeg noe litt forsiktig, men så 23:09 Når du skal selge bil og prosessen bøtter Kan du se hva den har vært på bare to minutter Rune Nett 23:42 Vi har samlet over 2000 forandre som er klare for å by på bilene. På netbil.no Og du, nå selger vi også biler for bedrifter. 23:55 Og så begynner vandrene å utdanne seg og gå mot jobb da. 24:01 Hva slags utsikter fikk du? Det hadde jeg jo ikke tenkt opp. Hadde jeg ikke tenkt i hele tatt. Det året, jeg var russ, var jo det året jeg var med i Paralympics i USA. Så var det jo spørsmålet om hva jeg skulle gjøre til russen da. Det hadde jeg ikke tenkt på. 24:19 Nei. 24:20 Jeg hadde ikke søkt på noe. Jeg hadde ikke noen karakterer. Jeg kom inn på grunn av å se på sånn særskilt inntak. På grunn av helseutfordringer. Og der stort tidligere så ringte jeg på skolen og lurt på om jeg kunne få gå om tredjeklossene. Jeg kunne tenkt meg å få bedre karakterer. Så det fikk jeg på Adolfsøyen. 24:37 Men så ser du at det ble ny Paralympics, og da var det vel Los Angeles da? 24:42 For dere skulle jeg til å si. Så det var ikke det? 24:45 Nei, for oss var det Long Island da, utenfor New York. Hofstra University bodde vi på. Så da var det det ja, og da var jeg jo litt, da var jeg litt mer oppvesten, vet du. Da sa den treneren at nå har du muligheten, for nå er det 50 meter i din klasse. Så da var jeg med på rygg, da var det den 20. plassen i Finnland, tror jeg. Jeg var vant til å trene mye 12,5 meters på sengen, og kom i USA på 50 meters på sengen. Du trodde jo at du hadde svømt gærlig, du kom jo aldri frem. 25:15 Så det var litt på ryggen, så var jeg litt toffe. Men på krål da, så i Finland så ble det en andre plass da. Sjølmedalje? Det var det, jeg kom på Dagsrevyen, eller på kveldsnytt den kvelden, og sånn av bokallen oppe i Selve, og hørte navnet mitt på kveldsnytt, og det var ikke mobiltelefoner og sånn en gang, så morsomfarsene visste ikke noe om det før de hørte på kveldsnytt, for det var ikke så vanlig å ringe hjem med noe av telefonboksa eller noe sånt, så vi fikk jo ikke å ringe hjem med noe, men det var ikke så vanlig. 25:47 Men hvordan var det da å plutselig, jeg mener, etter alt det du har vært gjennom og kampet og kjempet for alt, og så plutselig så er du nesten, er du en held? 25:56 Ja, fantastisk. Jeg vet ikke om jeg tålte helt, eller jeg mistet litt, kanskje litt bakkekontakten. Jeg kjøpte meg min første levisboks på en sånn mål i New York. Og på tur til å kjøpe den levisboksa etter selvmønnen, så gikk jeg forbi en musikkbutikk. Der spilte de en fin, synes de har spilt en fin låt. 26:21 Så foran butikken, hva er det? Det er en lokalhelt som har gitt ut i New York, som har gitt ut en plat siden av Og jeg hadde jo en par kassetter hjemme, jeg hadde jo sånn dobbelt kasset-dekk, sånn reiseradio-greier, med to en meter hver sige. Jeg får inn meg for kasset nå. Nei, den kommer om noen måneder når albumet kommer, det er bare single. Da kjøpte jeg single, da var Dancing in the Dark with Bruce Springsteen, da. 26:47 Så dagen etterpå, så fôr jeg tilbake til musikkbutikken, så kjøpte jeg 50-60 andre singler. Harvey Tuhel, Elvis Presley, Abba, det som var på topp da, måtte låne meg peng. Tenkte jeg, hvor dumt var det her å låne meg peng? Jeg har hatt platspillere, litt interessert i musikk. Hvor fjern går det an å være, liksom, tenkte jeg. Hvorfor gjorde du det der? Ja, hvorfor det, og det lurer jeg fortsatt på en dag i dag. Så kom jeg hjem, og så... og full... høy på meg selv, ikke sant? 27:17 Hadde jo mye å fortelle om. Jeg hadde jo nesten helst på en rommel eller egen, og tatt bilde på henne med eget kamera. Stod bare ti meter ifra, nå tok bilde på henne og sånn, og ble sikkerhetssjekket av sikkerhetsvaktene til henne. Jeg var bøttet av Spanien. Jeg kom jo med helikopter og alt det. Det var han som hadde åpninger til oss. Så var jeg en sånn annonsig avviset om at det var DJ-kurs. Så tenkte jeg at nå må kanskje ta meg en tur og bare lære meg, for jeg hadde noe erfaring med plåtspiller. 27:48 Du hadde en nabo som var DJ? 27:49 Jeg synes det var tøft da, for han laget kassetter til meg fra H-klubb og Skansen og Top Zone og sånn, hvor han snakket i mellom, og det var litt tøft, og jeg hørte på Radio Luxemburg og fikk pakka fra Andy Francis på Radio Luxemburg, og han hadde jo nye låter hele tiden. Så for på sånn dishockeykurs da, så lærte jeg meg å dra den litt tilbake, så jeg ikke ble sånn vroom i starten og sånt, ja sånn. Til den tiden så var du avhengig hvis du skulle ha fest og ha en kall med platesamling, eller fikk jo mye spørsmål om å spille inn kassetene når jeg var på jobb, så de kunne bruke på festen nesten. 28:20 Det var jo spørsmålet om de kunne kjøre til hverdagen da, ikke sant? Jeg hadde jo bil, for det var jo første prioritet, for da jeg fikk bil, så får jeg jo like fort som alle andre, det hadde jeg jo gjort før. Så jeg lærte meg å sykle på togjølesykkelen da jeg var 16 år, ikke sant? Så jeg hadde ikke fôret like fort som alle andre før, sånn at bil da følte jeg meg jævnbyrdig, ja. Så foran henne til Verdalene og kunne spille den gangen, så hadde jeg en kjæreste, og hun fortalte jo at jeg skulle til Verdalene og spille, og så sa mor at jeg måtte finne på for at jeg til Verdalene og spille med det platesamlingen hans. 28:52 Hun kjente å bli jaget, og så hun syntes meg med noen Ornsteins og Creedence og Elvis. LP-platta, det hadde jeg jo ikke. Og jeg durer jo på når jeg kom på Verdalene, og ingen som danset ut. Det var litt tidlig på kvelden, og ingen som danset, men det var en mix av lokalbefolkningen, NATO-soldater og anleggsfolk fra akere Verdalene, alt sånt. Så satt jeg på, rotet jeg frem, jeg stod helt med blantene, og satt på heavy-over scenery, så så ble jeg fort på gulvet ute. Og da kunne jeg begynne på å spille ABBA igjen, og det som jeg hadde for da, det er på en måte å åpne gulvet, og så ville jeg ha tilbake meg da, for at jeg har spilt litt mer varierte enn de andre, for de trodde jeg var i byen uansett hvor de var, og da ble det jo plutselig spilling rundt omkring i Midt-Norge, 6-7 kvelder i uka. 29:34 Så plutselig hadde du jobb? Ja, plutselig hadde jeg jobb, og mistet litt bakkekontakten, og voldsom oppmerksomhet fra det motsatte kjønn, og fra folk, og pengene satt løst å gratis drikke. Men jeg hadde jo heldigvis en funksjonsstemming som gjorde at jeg var med en bil og måtte kjøre hjem, så det kødde jeg jo aldri med. Så jeg har jo fortsatt drikkebonga fra den tiden. Så ble jeg jo far etter at jeg hadde vært i en tid der, og sånn så unge med kolik og mor og så tar vi ikke opp at jeg kom igjen. Men jeg var jo opptatt av å være med på nå, og bygge litt nettverk og sånt, for jeg visste ikke hvor lenge hele villa var. 30:06 Bare 14 lenger, bare tre uker. Hadde ikke noen garantier for det, men jeg fant ut at det var muligheter her da, hvis jeg hadde rett til kontakt med. 30:13 Men du kunne jo sikkert ha fått uføretrygt. 30:17 Det var jo sagt allerede i skolegangen min, av kameratene mine, at nå i tvert fall leder jeg for at du ikke får dette på skolen, for du får uføretrygt når du trenger en uføretrygt. Det var jo gamle sure kjeringer på åldremormen i sin alder, og jeg ville ikke bli assosiert med dem, så jeg skulle i hvert fall ikke ha noe uføretrygt. Så det er jeg kjempet imot. Det ville jeg ikke være med på. 30:43 Var det spillingen din mer og mer en jobb da? 30:48 Det var en hobby som var et levebrød. Ja, og ikke nok med det, men begynte å jobbe litt med rikaheld en gang gjennom mye aktører som hadde behov for mine kjennester. Så var det jo spørsmålet, vi skulle ha deg i et annet lokale, har du noe anlegg å ha med? Kjenner du noen artist da? Kjenner du noen dørvakte? Kjenner du noen dørvakte? Så ble jeg jo impressioner for det meste jeg har tatt. I min verden så ble det veldig stort. 31:15 Men Kores, fiksa du det her med tanke på funksjonshemminga di da? Du skulle feire rundt, du skulle bære ting. Jeg mener, det var mye styr. De som har spilt i banden, eller holdt på sånn, vet jo at det er mye bæring og styr og sånn. 31:29 Men jeg hadde med meg folk, og så var jeg jo, hadde jeg noen kjæreste og sånn, som var med meg bare og sånn. Så en broren min var jo med meg, og han var fem år yngre da. 31:40 Har du drevet med dere her på helt siden ungdommen? 31:45 Helt siden 84. 31:47 Siden du kom hjem som sølvmedaljevinner? 31:50 Ja, da begynte jeg et nytt liv. Da hadde jeg min første levisboks og første kjærest og 31:57 Men mange vil da kanskje si, ja, men du må skaffe deg ordentlig jobb. 32:00 Ja, men det har jeg fått hørt da. Svige foreldre og sånne som har lurt. Hva har jeg gjort om dagene? Da søver jeg. For jeg spiller jo fem-seks kvelder i uka. Jeg husker jeg var oppe i 240 oppdrag på det meste. Jeg jobbet jo fast på en plass som hadde musikk fem-seks kvelder i uka. Og så hadde vi jo bransjekveld søndagene, og da synes jeg jeg var til å være med. Men meldte meg som dishockey da også, så gjorde jeg meg noen kroner da også. For jeg synes jo ikke jeg var så artig å danse da, eller? 32:25 Men var ikke her et litt ensomt liv da? 32:30 Det er steinensomt egentlig, for det blir så store kontraster. Å stå der på folk gir deg all oppmerksomhet, og det er kanskje tusen, to tusen i lokalet. Og så plutselig sitter du alene på et hotellrom eller i en bil på tur hjemme med skillignutter og dispenserkola. Det er en belastning, og det tror jeg også folk som får mye oppmerksomhet til at det store kom fra stad. 33:04 Men kroppen din da, har den spilt på lag hele tiden, eller merket du skjedde ting der? 33:12 Slutta jo å trenne etter sølvmønnen i 84'a, og begynte å spise store porsjoner med dessert da, for de skulle jo hive dere helst, og så synes jeg at det var gulig at de skulle hive karamellpuddingen da. Så det ble veldig mye søppelmat, vil jeg vel kanskje si, at de forstod seg på det nå. 33:32 Hva gjorde det med deg da? 33:32 Nei, du la på. Plutselig så gikk du fra 60-70 kilo til 114. 33:38 Og du med dårlige føtter? 33:41 Ja, dessverre. Hvordan gikk det da? 33:44 Nei, det ble noe tøngere og tøngere da. Det ble det. Så alkoholen tok meg ikke, men desserten tok meg litt da. 33:56 Per Ove ble DJ Charlie, og å sitte og spille musikk for folk ble hans liv. Men drømmen hans var å kunne jobbe i vanlig 9-4 yrke som alle andre. Politi og brandmann sto høyt på lista da han var liten. 34:13 Men da Odd Reitan åpna sin første Remabutikk i Trondheim 15. februar 1979, sto 14 år gamle Per Ove utenfor og så på med store øyne. En ny drøm tok form. 34:27 Stod jo utenfor Rema var på åpningslandet på Rema på Bromstad, for det er jo der jeg vokste opp. På Persønne og Bromstad og Stringheim. Så jeg sto ut derfor der. Og inn på butikken da. Så treffet jeg klassevennene. Som fortalte at her skulle mora og hennes og søstra jobbe. Da får jeg med tårene øvane. For at de får vel aldri bruk for meg. Det er vel ingen som har bruk for meg i 8-4-livet. Så da får jeg med litt tårene øvane på Håpnexten i 79. 34:57 På Håpnexten på Bromstad. 35:00 Når jeg ser på bilder av deg i dag, så sett du jo i en remadrakt. Du jobber jo på Rema. Hvordan skjedde det? 35:08 Fikk jo en forrige spørsmål om jeg var interessert i å bidra litt på Rema på Byåsene i 2013. Jeg trodde det var en dårlig vits, for jeg hadde jo drevet og spilt litt på kjøpmannsmøter og 50-årsstande og dreitene og litt sånn som det. De visste jo hvem jeg var. Så fikk jeg spørsmålet. Vi trenger en som kan litt folk, som kan ordne opp i kassen, som kan ta noen avgjørelser der og da. Så får han og snakker med ham da, og så... 35:38 hørte jeg jo at det var en av de beste butikene, og stor handel, og alt det der, så tenkte jeg, jeg skal ikke sitte her og dumme uten hjem, og tenke på ryktenet mitt. Og så sa jeg jo at, nei, det blir ikke aktuelt, og ikke trenger penger nødvendig. Litt sånn hoftefeste. Og så sa en andre kjøpmannen at, «Kan du komme og prøve?» Så tenkte jeg, når jeg pratet med henne og var sikker på at hele var over, så hadde jeg lyst til at jeg skulle komme og prøve. Så gjorde jeg noe, ja. Så spurte henne, «Vil du jobbe mye?» «Vil du jobbe på kveldene?» «Nei. 36:11 Skal jeg åpne noen nye dører i livet mitt, så vil jeg jobbe åtte til fire, sånn som alle andre har gjort. Nå har jeg lyst til å være som alle andre, hvis jeg har mulighet til.» «Vil du jobbe ofte?» «Skal jeg jobbe mange dager i uka.» Nei, vi har ikke noe fast, ja. Jeg ringer meg når du trenger meg. Jeg vil jobbe på tilkalling hvis det går an, og da regner jeg med at da slapper jeg unna. Nei da. Så det ble tilkalling. 36:34 Så nå jobber du i kassa på Rema? 36:37 14. år er på tilkalling, og pengene kommer, og klapp på skuldrene kommer, så det har vært veldig bra. Og det som jeg ikke så for meg, det at Rema i dag er vel skyldig at jeg orsker og feir på spilling. Fordi at sitte jeg hjemme her, spiser softis og drikker cola, så stivner jeg og legger på meg, og får iskjassen fyret seg opp hvis jeg har sett lenge nå. Og da er ikke en artig feir på spilling fredag og lørdag. For jeg spiller stort sett i helgen nå. Mens når jeg jobber litt på hjemme, noen timer mandag, noen timer torsdag, så er jeg klar for å føre på spilling. 37:11 Du kunne jo ha levd et liv som, og hadde trygd. Men du har alltid vært opptatt av at du skal klare deg. Hvorfor skal du alltid hevde deg, vise deg, klare deg? 37:21 Ja, det er jo mistringsfølelse. Det å påfylle av vennene sine er jo et resultat av fortiden. Har jeg vært født litt senere, så har jeg vært død i dag. For når guttene kommer og ringer på til meg, biler meg ut og leker, så måtte jeg være med dem da, og sprenge etter med mine fota. Og jeg bruker tre ganger mye energi, som en annen fyr. Har jeg vært født 20 år senere, så har jeg hatt den største poteskullskåla, største cola-flasker, største skjermen, største spillmaskinen og gamingen, Jeg har ikke blitt 50-åring, men på grunn av at jeg måtte prester noe fysisk for å få være med og oppleve gleden av å redde en straffer i mål, eller å slenge meg. 37:58 Jeg måtte, men hadde jeg vært født litt senere, så hadde jeg ikke trengt det, for da kunne vi snakkes på Facebook og FaceTime, og vi kunne ha gamet. Jeg hadde trungt å resse meg, jeg hadde trungt å gå ut av senga, og så kunne jeg få dødfredtrykk, så jeg måtte kanskje ha stått opp denne. Så da hadde jeg ikke trengt å gjort noen ting. Og da tror jeg det visste ned, det tror jeg er en del pensjonister som finner ut hvis de er vant til å være i vinden. Ja, for jeg var jo redd for det når jeg gikk dårlig med skolen, så tenkte jeg, jeg får meg aldri noen jobb, ingen som vil ha meg. Det kommer sikkert ikke til å få meg noen kjæreste eller noe sånt heller, ja. 38:28 Men hva kan jeg gjøre for å redusere den muligheten for at den frykten skal gå i oppfyllelse? Da må du delta. Du må melde deg på. Gjør deg spillbar. Du kan ikke stå og gjemme deg. 38:39 Per Ove Alsetaug er i dag 61 år og jobber for fullt som DJ Charlie, i tillegg til at han også jobber i kassa på Rema 1000. Og han har ingen umiddelbare planer om å slutte med noen av delen. 38:54 Har du en historie, eller tips om en sterke historie, ta kontakt med meg. Det gjør du lettest ved å sende en e-post til tstrommoy at gml.com, eller du tar kontakt via Facebook-sida Sterke historier med Tore Strømme. På den Facebook-sida kan du også lese omtale av episoderne, se bilder av dem som er med i podcasten, og du kan skrive en helsning eller en kommentar til det du har hørt. Jeg er selv redaktør for denne podcasten, og som medlem av Norsk Redaktørforening følger jeg redaktørplakaten og vær varsomplakaten så godt jeg kan. 39:28 Og jeg blir veldig glad hvis du tipser noen andre om å lytte på denne podcasten. 39:44 Vi ser jo ingenting. Jeg tror kanskje vi bør vente til toka lettere med å gå videre. Jeg tror vi bare skal føle oss fremme i skogen her, ja. 39:50 Og stole på kroppens indre kompass. Nei, det holder ikke å stole på kroppens indre kompass. Heller ikke på nett. Velg SikreMobil, Telenors tryggeste abonnement som beskytter deg mot svindel. Og akkurat nå kan du spare 100 kroner i måneden. Rabatten gjelder nye privatkunder ved bestilling innen 15. november. Se Telenor.no